Før vi går noe videre i ukens oppgave, som handler om Olavsarven og Nidarosdomen, så må vi bare lenke til en av de mange sakene som har poppet opp på norske aviser de siste dagene. NRK skriver om funnene av den berømte Klemenskirka, Trondheims første kirke, like utenfor nordsiden av Trondheim Folkebibliotek.
Men over til temaet for denne ukas bloggpost; Nidarosdomen i norsk nasjonsbygging.
For de som ikke er kjent med Nidarosdomen så er det kort sagt en kirke som ble bygd i Trondheim (tidligere Nidaros) for lenge siden. Den har fungert som katolsk kirke, så protestantisk kirke senere når reformasjonen nådde Norge, og har fungert som hovedsete for erkebispedømmet i Nidaros (og omegn) fra 1152 til i dag. Katedralen, som den står i dag, er noenlunde estetisk lik det den har vært fra middelalderen av, men for det meste er den et resultat av omfattende restaureringsarbeid fra 1905 og utover som er synlig for oss i dag.
Nidarosdomens berømte vestfront. Bonuspoeng om du finner Bob Dylan på muren.
Men selv om historien til Nidarosdomen, og ikke minst arkitekturen, er interessant nok i seg selv, vil vi i denne bloggposten skrive litt om hvordan Nidarosdomen har blitt brukt av forskjellige aktører gjennom historien for å forsterke idéen om Norge, og den norske kulturidentitet. For øvrig, om man vil lese noe nytt og spennende innen dette temaet anbefaler vi denne artikkelen på universitetsavisa. Men nok digresjoner!
Den såkalte Olavsarven, mytologien om Olav den Hellige, er en velkjent dogme i norsk historie, og i dag fremdeles en stor del av historien den alminnelige nordmann blir fortalt om vårt lands utvikling vekk fra paganismen. Denne personen, Olav Haraldsson, som har fått æren å være den som kristnet Norge i (sannsynligvis) 1030.
Men opprinnelsen av historien om Olav Haraldsson som vi blir fortalt er i stor grad basert på verkene til Snorre Sturlason, skrevet et par hundre år senere. Dette i seg selv kan man kritisk se på som historiebruk med en agenda. Heimskringlan i seg selv hadde interesse i å vise kristendommens «siviliserende» virkning, og dermed var Olav den Hellige ikke en maktsyk leiesoldatkaptein, men en martyr, senere helgen, som døde for Kristus i kamp mot hedningene i nord. Allerede på 1220-tallet så man politisk-pedagogisk historie(mis)bruk.
En av de veldig tidlige, men litt oversette, effektene av Olavsarven var innføringen av øksa på det norske riksvåpenet, rundt år 1200.
Men man kan ikke snakke om Olav den Hellige og bruken (eller misbruken) av hans navn uten å få med seg Nidarosdomen. Omtrent 1070 ble et kapell bygd over gravplassen til Olav den Hellige (som sannsynligvis må ha blitt flyttet fra den tidligere nevnte Klemenskirka), og kapellet ble senere bygd ut til en kirke, før den rundt 1320 sannsynligvis var sånn omtrent ferdig og på størrelse med den Domen vi har i Trondheim i dag. Allerede 1327 kom den første bybrannen som trolig påvirket Nidarosdomen i stor grad, men som nevnt tidligere så er den i dag resultat av restaurering.
Men hvorfor restaurere et gammelt, slitt steinbygg fra middelalderen? Her kommer noen av måtene Nidarosdomen har uunngåelig blitt knyttet sammen med norsk nasjonsbygging, og hvordan Nidarosdomens rolle som minnested for Olav den Hellige.
To årstall som er verdt å få med seg om Norge, uavhengighet, nasjonsbygging, og det er 1814 og 1905.
I Norges grunnlov fra 1814 etablerte forsamlingen på Eidsvoll Nidarosdomen som kroningskirke, men stortinget avskaffet dette 1908, men likevel har Nidarosdomen vært signingskirke for våre to siste konger i Norge.
To ting skjer i Norge i 1905 (som vi bryr oss om i denne bloggposten). Norge tar sin uavhengighet fra Sverige, og stortinget bestemmer seg for at Nidarosdomen skal bli restaurert.
Egentlig hadde det pågått restaureringsarbeid i Domen siden 1869, men i 1905 vedtar Stortinget at skipet, den lengste midtdelen av katedralen, samt Vestmuren også skal restaureres. Dette peker nok på at stortinget anerkjente Nidarosdomens rolle i historien om Norge, og den norske identitet. Det er også trolig at dette blir gjort fordi Nidarosdomen er norsk, og spiller på tanken om et Norge som har eksistert «hele tiden». Som Øystein Ekroll (som har doktorgrad i Nidarosdomens oktogon, og var vår guide) sa på vår omvisning: «Etter at Norge ble løsrevet fra Sverige, og ble sitt eget hele land, så måtte vi jo ha en hel katedral» (Parafrasert; Henriette Storbækken 2016).
I dag kan man la seg lure. Fokuset gjennom restaureringen har vært å beholde den originale stilen så godt man kan, så man kan fort tro at den fasaden man ser er mye eldre enn den egentlig er! Mesteparten av det du ser i dag er for eksempel hele 50 år gammelt!
Vestfronten til Nidarosdomen er prydet av et svært rosevindu med åtte meter i diameter. Dette rosevinduet har vi Norges aktive kvinner å takke for. I 1930 var designet for rosevinduet klart, det var bare et problem, det var tomt for penger. Da tødde kvinnene i Trøndelag opp og begynte å samle inn penger for å finansiere byggingen av rosevinduet. De strikket og sydde og alt mulig for å få samlet inn nok penger. Deres engasjement engasjerte flere kvinner rundt om i det ganske land, det ledet til at de samlet inn over hundre tusen norske kroner. Dette var mer enn nok til å få bygget det fantastiske vinduet med glassmaleriene. Etter endt bygging og ferdigstilling var det til og med hele fem tusen kroner igjen, disse pengene ble brukt til å starte opp Nidarosdomens guttekor. Etter dette ser vi at byggingen av Nidarosdomen engasjerte hele landet, både menn òg kvinner, hvilket er et viktig ledd i nasjonsbyggingen, alle får en følelse av tilhørighet.
Men hva er Nidarosdomen i dag?
Akkurat i dag er det fremdeles en diskusjon om hvem som faktisk eier domen på grunn av den videre separasjonen av kirke og stat; om den er staten sin, kirken, eller eier domen seg selv?
Den fungerer i dag i et slags limbo på tvers av de forskjellige aktørene. Det er gudstjenester og en aktiv menighet. Det er statsdrevet restaurering. Og det er et stort reisemål for turister, religiøse og ikke. Riksregaliene ble holdt i Nidarosdomen, før de ble flyttet til nabohuset (Erkebispegården).
Brukes det i nasjonsbyggende forstand fremdeles? Kanskje, kanskje ikke. Nasjonalismebølgen som gikk over Europa på sent 1800-tall tok en liten demper etter et par verdenskriger, så det motivet virker å ha mindre og mindre viktighet, men fremdeles kan man si at det er et snev av Norgesarv som rettferdiggjør de millionene vi fremdeles formidler til Nidarosdomens restaurering.
En av medlemmene i gruppa er for så vidt tidligere elev ved Schola Cathedralis Nidrosiensis, og kan bekrefte at om man bor i Trondheim, så kommer man seg ikke unna Nidarosdomen.
Carthago delenda est
Nox
Lumos Praeteritum 
Hei 😀
Ååh, fint at dere tar opp Klemenskirka. Det er så gøy! Vi fikk nesten orgasme her på historielesesalen, var god stemning. Også supert at dere finner annen litteratur på temaet, som artikkelen i universitatsavisa. Ekroll er en supermann.
Det er fint at dere tar utgangspunkt i Olavsarven for å forklare Domen som en bit av vår nasjonale identitet. Den hadde jo tross alt ikke vært der om det ikke var for Olav! Jeg savner kanskje en litt dypere analyse , samt bruk av de forskjellige teoriene dere har lært gjennom dette semesteret. Prøv å bruk disse så aktivt som mulig, jeg vet dere kan det! Det ble litt mer en redegjøring enn en drøfting denne uken, noe som er forståelig da det var dette som var grunnlaget for omvisningen. Derimot er det nyttig å gjøre dnene kunnskapen om til argumenter som dere kan underbygge med bruk av det begrepsapparatet jeg vet dere har.
Når det kommer til språkføringen i teksten er denne svært god og akademisk, så der er det ingenting å kommentere!
Litt gøy å tenke på: Olav den Hellige er rikshelgenen til Norge, og brukes aktivt i kirka (særlig i Nidarosdomen i dag). I protestantismen bruker man ikke helgener, men dette ser ikke ut til å påvirke den norske kirka. Joda, i dag er man jo mer liberal når det kommer til dette, men Olav var en viktig figur i den norske kirka på 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Vi kan se på Olavsjubileet som var satt til Trondheim i 1930, og hvor stort dette var. Dette var faktisk satt i gang av biskopen (som var protestantisk), som hadde jobbet for å få Olsok til stort i mange år. Bjørnstjerne Bjørnson ville gjerne feire Olsok i Nidarosdomen i 1898, men fikk ikke lov, da kirka mente at han ville gjøre det til en politisk affære, og de ville feire Olsok selv. Kan man da si at kirka prøver å lutheranisere Olav den Hellige? Er det for å holde på den norske identiteten, som også er en viktig del av den norske kirka? (beklager rantingen, men dette er en stor del av masteroppgaven jeg skriver om nå, så er et tema jeg brenner for).
LikeLike