Steder og identiteter i en historiedidaktisk kontekst

I denne ukens blogginnlegg skal vi skrive om steder og identiteter i en historiedidaktisk kontekst.

Identitet kommer som dere sikkert vet fra det latinske ordet idem som betyr «det samme». Det er den du er, din personlighet, det som gjør at du skiller deg fra alle andre. Historie er identitetsdannende, både individuelt og kollektivt. Som et eksempel kan man ta folket i Skandinavia. Vi var vikinger fra 1000 år siden, men selv om dette er mange år siden og mye har skjedd her oppe i nord siden da, er dette noe som fremdeles henger igjen ved oss. Hvis du sier at du kommer fra Norge eller Sverige rundt om i verden vil de alle fleste forbinde det med vikinger, ja det heller Zlatan da.Og det samme gjelder oss, selv om det eneste vi har felles med vikingene nå lengre stort sett er landet vi bor i.

 

På samme måte som vikinghistorien skiller den kollektive identiteten i Norge fra mange andre land i resten av verden, kan det være andre historier i ens minne som skiller enkeltindivids og mindre gruppers identiteter fra hverandre. Historiebevissthet er også et viktig begrep for å forstå seg selv bedre. Tid er lineært, og historiebevissthet går ut på at du plasserer deg selv i en tidshorisont, altså måten vi orienterer oss i tid på. Alle har en fortid, en nåtid og en fremtid, både individuelt og kollektivt.

 

Tyrefekting (Corrida de Toros) i Spania

Som et eksempel har vi valgt å ta for oss tyrefektingen i Spania. Tyrefekting ligger dypt i den spanske nasjonalidentiteten, det er noe de “alltid” har bedrevet, selv om det er en omstridt sport og det blir møtt av mye misnøye rundt om i verden.

Tyrefekting har gått fra å være show, til å være tradisjon, til å bli forbud, og til nå sist, verdensarv. Tyrefektingen er Spanias stolthet, arv, kultur, tradisjon, manndomsprøve, blodsport… Kjært barn har mange navn.

Moderne tyrefekting, slik vi kjenner det i dag begynte å ta form i 1726, men kampen «mann mot okse» har foregått siden den spanske middelalderen. Opphavet kan ha vært i Roma og blitt introdusert til Spanjolene som et plaster på såret da gladiatorkamper ble erklært forbudt av keiser Claudius. Det finnes skriftlige kilder som daterer tyrefekting tilbake til 1128 i Spania. Senere har spanjolene videreformidlet avling av kyr og tyrefektingskunsten til sine Amerikanske kolonier, til Asia, til og med Frankrike adopterte kunsten.

Tyrefekting har dype røtter i det spanske klasseskillet; blant annet da arenaen ble åpen for «alle» (ikke alle hadde råd til å betale for å bevitne noe så spektakulært) var det likevel forskjell på folk. Adelen, geistlige og kongelige, fikk sitte slik på tribunen at de fikk sola i ryggen, mens de laverestående fikk sola i øynene. Tyrefekting ble i starten drevet fra hesteryggen, det var ikke før i 1726 det ble introdusert tyrefekting til fots. Da ble adelsmannen på hest byttet ut med lekmannen til fots. Tyrefekting var ikke en sport for lekmannen i middelalder-Spania, men for de av høy rang son hadde råd til å fø og trene oksene. Det var en sport for adelen.

Spania har 17 regioner, ut av de 17 er det to regioner som har innført forbud; Catalonia og Kanariøyene. For mange ansees tyrefekting som en blodsport, derimot for de som praktiserer det og støtter det er det et kulturelt ritual med dype røtter i den spanske nasjonalfølelsen. Det har i sener år vært utallige demonstrasjoner mot tyrefekting i Spania, for å få en slutt på dyreplageriet og det som ansees som en tradisjon fra mindre siviliserte tider. Mange i Spania mener at tyrefekting er galt, i den forstand at det er dyreplageri, men ytterst få av disse mener at tyrefekting bør avskaffes fullstendig, mye fordi de faktisk har et identitetsbånd som spanjoler knyttet opp mot tyrefekting. Det er i tillegg de som mener at tyrefekting bør bli forbudt, ikke bare på grunn av dyrevelferd, men fordi det setter mennesker i fare. Et eksempel på dette er da en okse hoppet opp på tribunen den 29. august i 2010 i Nord-Spania.
Det å være en tyrefekter, eller Matador, i Spania er noe av det største du kan oppnå, det er kjendisstatus. Som matador er du en ekte spansk mann. Etter en vellykket kamp, hvor matadorens prestasjon har vært eksepsjonelt bra får han kutte av et øre på oksen. I noen tilfeller hender det at matadoren gir øret til den vakreste jenta på tribunen.
Oksen er et stolthetssymbol i Spania. Bare se på alle oksestatuene rundt om i Spania. En ringvirkning avskaffelsen av tyrefekting vil få er å utrydde en spesiell kvegrase som er avlet frem og perfeksjonert i århundre.
I 2013 ble tyrefektingsforbudet opphevet og innført som spansk kulturarv, det søkes også om å få tyrefekting inn på UNESCOs verdensarvliste, hvilket viser hvor mye tyrefekting betyr for den spanske følelsen og identitet. Det kreves at kunsten bevares og at det skal være tilgjengelig for alle spanjoler, hvilket betyr at det må praktiseres. Tyrefekting blir sett på som en kunstform på lik linje med Flamenco som er nasjonaldansen. I tillegg er tyrefekting en stor turistattraksjon for Spania. Om så folk ikke kommer for å se en kamp, kommer flere gjerne for å se arenaene. Plaza de toros de la Real Maestranza de Caballería de Sevilla er den eldste tyrefektingsarenaen i Spania som fremdeles er i bruk. Ferdigstilt i 1765.
Tyrefekting er dypt boret inn i den spanske nasjonalfølelsen, historie og identitet. Historien viser et stolt folk som gjerne setter livet sitt i fare for den stolte tradisjonen, flotte Plaza da toros (tyrefektingsarenaer) som tiltrekker seg turisme, og (for noen) stoltheten ved å identifisere seg som en spansk Matador.

 

RBK seriemestere 2016

Et annet eksempel er å knytte identitet til et sted. Noen er historiske steder som Stiklestad. Men et annen bruk av steder og identiteter er innen idrett. Hvis en ser på norske fotballspillere i tippeligaen kan man se at alle de største lagene har en blanding av utenlandske og norske spillere. Så selv om alle Trøndere med respekt for seg selv følger med og heier på RBK fordi ”vi må jo støtte gutta våre” så er det ikke dermed videre sikkert at det er så mange av gutta som ER fra Trondheim. Men selv om alle vet dette, og folk snakker om det, så blir det godtatt. Dette kan være fordi det ikke trenger å være trøndere som representerer RBK. Så lenge de bærer de sorte og hvite draktene med RBK på brystet, så er de en del av identiteten til RBK. Dette så man jo tydlig nå nylig når RBK vant serien, det er mange på laget som ikke er fra trøndelag, men hvis du spør en trønder om hvem som vant, så svarer han jo selvfølgelig; “det var vi som vant serien”.

 

Carthago delenda est
Nox

Forestilling og fortelling, hva er greia?

I denne ukens blogginnlegg er formålet å forstå og forklare begrepene forestilling og fortelling i et historiedidaktisk perspektiv.

Forestillinger er det vi menneske ser for oss. Det er de mentale prosessene som foregår inni hodet til hver enkelt, det vi tror og mener. Fortellinger er mer som en språklig framstilling av en forestilling i vid forstand, altså det kan være muntlig, skriftlig eller billedlig. Disse to henger ganske tett sammen, og selv om det for det meste er slik at forestillinger danner grunnlag for fortellinger, er det og slik at fortellinger danner grunnlag for forestillinger. Forestillinger danner fortellinger, og fortellinger danner igjen nye forestillinger.

For å få et eksempel på dette, kan vi ta trollet, en sentral skikkelse både i norsk mytologi og i norske eventyr. Det er ingen som har sett et troll, i alle fall ikke som vi vet om, men alle har allikevel en forestilling om hvordan et troll ser ut. Og slik har det vært lenge. I hundrevis av år ble fortellinger om troll ført videre, før Asbjørnsen og Moe skrev ned de norske eventyrene og fortellingene på midten av 1800-tallet. De hadde da en forestilling om hvordan et troll så ut, og brukte denne forestillingen i sine fortellinger. Ut ifra disse fortellingene fikk alle som leste bøkene igjen nye forestillinger. Etter hvert har vi og fått både bilder og filmer som fremstiller troll ganske forskjellig, og jeg vil tro at de som vokste opp med bilder av troll fra Theodor Kittelsen har en ganske forskjellig forestilling av dem enn de som vokste opp med trollene i filmene til Ivo Caprino. Som vi ser danner fortellinger også grunnlag for nye forestillinger, og vi ser også at disse kan forandre seg ganske kraftig gjennom tidene.

 

For å bedre forstå forskjellen på fortelling og forestilling vil vi nå komme med noen flere eksempler som vi synes er både relevante for det norske samfunnet i dag, og eksempler som har vært relevante for samfunnet i lang tid. Vi vil også dra inn et eksempel om vikinger, dette fordi at vikingtiden er en viktig del av det norske samfunns kollektive minne og historie.

Norge som okkupert. Aldri mer 9. April!

Det norske folk har et kollektivt minne av det å bli invadert og okkupert av nazi-Tyskland fra den 9. april 1940. Denne forestillingen om Norge som et land som kanskje har fått stoltheten sin litt såret, men også som et land der forferdelige ting skjedde under okkupasjonen lever fremdeles i dag fordi vi ikke lar oss selv glemme.

Vi har satt opp massevis av disse fortellingene om hendelsene rundt omkring i landet, men et godt eksempel på grusomhetene som befant seg i nasjonen trenger man ikke gå lenger enn til Skogn for å se. Tyskerne gjorde en skole om til en fangeleir med navnet Falstad. Der ble omtrent 4500 sivile, krigsfanger, politiske fanger og videre holdt, og for det meste sendt videre enten til leirer i Tyskland eller Grini her i Norge.

Fortellingen om Falstad lever i god form videre med at fangeleiren ble senere omgjort til museum, og spesielt interessant er om man tar seg en tur i skogen like utenfor selve byggområdet, der man kan se plaketter som forteller hvilke mennesker som måtte bøte med livet der ute.

Her kan det være interessant å spørre seg selv, om de eneste fortellingene vi ser og hører fra Falstad er de ekstreme, og forferdelige, har det endret vår forestilling av hvordan realiteten ved Falstad faktisk var?

Slike sentre som Falstad og Grini er kanskje litt egenartede i sin skala, men på tvers av hele landet kan man innimellom komme bort i skilt på veien som peker deg i retning et krigsminne eller monument, slik at vårt felles minne, eller vår forestilling av hvordan livet i okkuperte Norge var, aldri skal gå tapt.

 

22. juli 2011

Dette eksemplet er kanskje litt ambisiøst, gitt hvor lite tid det egentlig har gått (i hvert fall om man vanligvis leser om ting som skjedde hundrevis, om ikke tusenvis av år siden), men paralleller kan trekkes her og med f.eks. da Norge ble okkupert av nazi-Tyskland.

Bombingen og massemordet begått den 22. juli var noe som berørte hele nasjonen rett og slett på grunn av skalaen, og hvor forferdelig terrorismen var. Dette er noe som vi som det norske folk etter all sannsynlighet kommer til å ta med oss i vårt kollektive minne, vår forestilling av folket under angrep. Dette var en hendelse som påvirket mer eller mindre hele den norske befolkningen.

Vi ser allerede at fortellinger om hendelsene på Utøya kommer frem og tar sin plass i samfunnet, og ikke bare de muntlige fortellingene fra personer som var der ute.

Over hele landet ser man at byer enten har, eller bygger minnesmerker til 22. juli. Et nylig eksempel er parken bak Vår Frues Kirke i Trondheim sentrum som bygges om til minnespark for ofrene.

Disse parkene, monumentene, statuene er alle fortellinger. Fortellinger som formidler våre forestillinger av hendelsene, og av nordmenn som et folk under angrep.

 

Et minne fra vikingtiden

Fra rundt 793 til 1066 (arkeologisk sett fra 800 til 1100) var en spennende periode for Norge; dette var vikingetiden. Vi har alle hørt historier fra vikingtiden, om Harald Hårfagre, Olav den hellige, Olav Tryggvason og Ormen Lange, Slaget ved Stiklestad, og så videre, og så videre. Fortellinger om hvor stort det norske folk var. Store menn som dro ut på tokt. Hvordan vikingene plyndret og ransaket andre land, tok med seg gull og skatter (og kvinnfolk) hjem til Norge. Selvfølgelig var det ikke kun nordmennene som var vikinger, Svenskene og Danskene hjalp til en god del, men det er nordmenn vi fokuserer på denne uka. I 937 var vi, Nordmenn, vikinger. I 2016…. Eh, not so much. Men selv om vikingtiden endte for rundt 900-1000 år siden er forestillingen om at Nordmenn fremdeles er vikinger meget til stede. Til og med vi, som er veldig klar over at vikingtiden er over, pryder oss med at vi er vikinger. Vikinger ble sett på som høye, sterke, vakre, blonde, blå øyne, langt hår og skjegg (kvinner uten skjegg, men alt det tidligere nevnte). Slik bruker vi også historien og fortellingene til å fremme oss selv, som blant annet kommersiell historiebruk.

 

Den norske forestillingen om selvstendighet

Det ingen tvil om at det går mye stolthet i det norske folks selvstendighetsperspektiv, det kan tydelig sees i litteratur, film men det kommer kanskje sterkest frem på 17. Mai under blant annet nasjonalsangen.
Vi liker å se for oss at våre forfedre kjempet frem denne selvstendigheten, at de var tapre helter som gjerne ofret alt for en selvstendig fremtid.
Men er det slik at det er våre forfedre som skal ha all æren? Var det ikke kong Christian Frederik’s valg om og villighet til en tidlig kapitulasjon som reddet denne grunnloven som ble signet 17. Mai 1814?
De fleste i dag vil si Norge ble selvstendig i 1814, men landet ble fortsatt styrt av Sverige når det kom til blant annen utenrikspolitikk.

Så når ble Norge endelig totalt uavhengig og hvem fortjener rosen for det? Ja det var enormt press fra Norsk-politisk side mot det svenske kongehuset, men vi skal vel heller ikke glemme de Svenske sosial-demokratene som også presset kongehuset fra Svensk-politisk side, det var nemlig ikke helt ureelt i Sverige å gå inn i ny militær konflikt med Norge heller enn å la oss gå ut av union, som ikke skjedde før 1905.
Uansett om du som leser mener vi fikk vår selvstendighet i 1814 eller 1905 (eller kanskje ennå ikke har fått den?) så vil det alltid finnes argumenter fra alle hold, 1814 er i hvert fall det året de fleste ville svart, det er den mest aksepterte forestillingen.

Som vi ser er det stor sammenheng mellom fortelling og forestilling, vi har ikke den ene foruten den andre.

 

Carthago delenda est
Nox

Karlssons typologier

I dette innlegget skal vi se nærmere på Karlssons typologi. Historiebruk er viktig. Historien påvirker oss hver eneste dag. Men det kan være vanskelig å skille på forskjellige typer historiebruk. Og for å kunne bruke den historien vi har på best mulig måte, så må vi kunne noen måter skille ut hvordan historien skal brukes for å gi det ønskede resultat. En måte å dele opp historiebruk er Klas-Göran Karlssons typologier. Det er et system som deler historiebruken inn i forskjellige bolker. Disse bolkene kan riktignok gå på kryss og tvers. Hvis man for eksempel ser på skjemaet over typologien så ser man at ideologisk og ikke-bruk bolkene er svært like men også motsatte.

Vitenskapelig historiebruk

Vitenskapelig historiebruk kommer av at vi som nysgjerrige individer gjerne vil prøve å rekonstruere fortiden (noe som ikke er mulig), men det er altså dette historikere og historielærere prøver på. Vi vil gjenoppdage fortiden. Et veldig aktuelt eksempel på vitenskapelig historiebruk er den arkeologiske utgravningen som foregår på Trondheim Torg den dag i dag, hvor de graver i det som før var utkanten av byen. Et annet eksempel er den forsking som gjøres som forarbeid til for eksempel en masteroppgave.

Ideologisk historiebruk

Vi har alle hørt uttrykk som «historien er skrevet av seierherrene» og lignende. Ideologisk historiebruk, som definert av Karlsson, tar for seg nøyaktig denne tankegangen.

Ideologisk historiebruk er å ta i bruk for eksempel historiske hendelser for å styrke eller legitimere sin egen posisjon, som man gjerne ser politiske institusjoner ta i bruk for å enten samle eller splitte et samfunn.

Som vi var inne på i forrige uke så kan man se et eksempel på denne ideologiske historiebruken i f.eks. Slobodan Milosevics sin bruk av 600-årsdagen for slaget ved Kosovo Polje til å gi et løfte til det serbiske folk å aldri oppleve et slikt nederlag igjen. Han prøver å samle nasjonalfølelse i serberne, samt gi dem en fiende i de andre folkeslagene som var til stede på Balkan på den tiden, spesielt de islamiserte bosnierne, og kroatene. Dette kan man se med Karlsson-typologiske briller som rasjonalisering av de påfølgende handlingene.

Et par år etter Milosevics tale slo en rekke uavhengighetskriger og grensekrangler ut med oppløsningen Jugoslavia, og Milosevic og andre serbiske ledere utnyttet situasjonen til å blant annet erklære krig mot Bosnia, og drive etnisk rensing innenfor de da bosnisk-serbiske grensene. Dette er bare ett eksempel på at Karlssons ideologiske historiebruk er den mest potente og farlige bruken av historie.

Politisk-pedagogisk historiebruk

Om man er ute etter å vinne en debatt, men ikke er bombesikker på at det man trekker inn fra historien er hundre prosent korrekt, så er man inne på det som skiller politisk-pedagogisk historiebruk fra ellers vitenskapelig historiebruk.

Vår foreleser Jan Frode ga oss et flott eksempel med Arbeiderpartiets halvpropagandavideo med vår tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen som forteller. Lenke: https://www.youtube.com/watch?v=fXA_TUBQoTo

Man er ute etter å illustrere noe, eller komme til et poeng, gjerne politisert poeng. Arbeiderpartiet prøver å rasjonalisere for velgerne sine at de har en lang og flott historie som nesten revolusjonerte landet på alle slags vis, og derfor er et smart valg når neste valgrunde kommer. De velger derfor å utelate mulighetene for at de kanskje ikke fikk igjennom de eksemplene de nevner (som kvinnelig stemmerett) helt alene.

Ikke-bruk av historie

En type historiebruk skiller seg massivt ut fra resten av flokken.

Ikke-bruk av historie er sammenlignbart med ideologisk eller politisk-pedagogisk historiebruk, og omhandler rasjonalisering. Det som gjør det spesielt er aktiv fortrenging av historiske hendelser for å styrke eller legitimere sin posisjon.

Et litt potent eksempel her er folkemordet av armenere under første verdenskrig. Omtrent hele verden legger skylden på det tyrkiske riket for massefordrivelsen av armenere under krigen. Tyrkiske myndigheter nekter komplett noen som helst innvirkning nå i ettertid, og legger skylden på de russiske invasjonsstyrkene, og underspiller hendelsen ellers.

Tyrkerne vil legitimere sin kontroll over sine områder i øst-anatolia og vil rett og slett ikke innrømme sin deltagelse i folkemord.

Moralsk historiebruk

Moralsk historiebruk har ofte opphav i at styresmaktene bevisst skuler eller holder tilbake deler av historien. Dette er ofte deler av historien som kan skade troverdigheten eller legitimiteten til styresmaktene. Når disse delene av historien etter hvert kommer frem igjen, eller historiske spørsmål igjen kommer på agendaen, oppstår et behov for forsoning. Styresmaktene søker forsoning fra folket, og folket fra fortiden og historien. Eksempler på moralsk historiebruk er hvordan visse minoriteter behandling i senere tid har kommet frem, for eksempel samer og romfolk her i Norge.

Eksistensiell historiebruk

Eksistensiell historiebruk stammer fra et menneskes eller et samfunns behov for å minnes eller glemme deler av fortiden. Eksistensiell historiebruk kan bli brukt av alle, både enkeltindivid, men også av folkegrupper eller samfunn med et felles minne, eller historie, som knytter dem sammen og som er en del av deres identitet. I en verden i stor forandring kan det for mange være fint å finne tilknytning til en felles hendelse, et sted, en person eller en gruppe. Eksistensiell historiebruk er sterkt knyttet til identitet, og de aller fleste har en tilknytning til noe, i større eller i mindre grad. Det kan være et lokalsamfunn som har et kollektivt minne om en hendelse som er spesifikk for det samfunnet, eller for å ta et mer kjent eksempel, det jødiske samfunnet etter holocaust.

 

Kommersiell historiebruk

Kommersiell historiebruk er en måte å utnytte historien til et økonomisk formål. Historie har blitt mer interessant for allmenningen og en kan da lokke med historie som folk har kjennskap til. For eksempel Nidarosdomen; etter å ha stått i ruiner i flere år så man det som en mulighet til å tjene litt ekstra og å trekke turismen hit, med visninger, guidede turer, konserter, o.l. Et annet eksempel; i London har vi London Underground hvor man blir tatt med tilbake i tid. Til en tid hvor, blant andre, Sweeny Todd og Jack the Ripper eksisterte og skapte skrekk og uro.

 

Og med det vil vi forøvrig meddele at Carthago delenda est.

Nox.

Fortid, historie og historiebruk

Vi skal nå prøve å hjelpe deg forstå forskjellen og sammenhengen mellom fortid, historie og historiebruk.

Til å begynne med gir vi en definisjon på de forskjellige ordene, og gå litt dypere inn i det siste uttrykket, historiebruk.

Hva er fortid? Først. Fortid finnes ikke. Det er umulig å gå tilbake i tid. Det som har skjedd har skjedd. Man vil aldri kunne gå tilbake for å stoppe flyene fra 11 september 2001. Dette er fordi det har skjedd og kan derfor ikke forandres på eller oppleves på nytt. Fortiden er noe som var som vi aldri får tilbake. Men med en gang man begynner å finne spor og trekke sammenhenger og meninger fra disse sporene, begynner man å nærme seg det faglige emnet historie.

Historie er ikke fortid. Historie er små spor av det vi husker eller som har blitt bevart fra fortiden. Slike spor kan være brev, benrester fra en slagmark eller en loggbok. Og når man ser sammenhenger mellom disse sporene og trekker konklusjoner om hva som har skjedd eller hvordan samfunnet var, da først er det historie.

Vi har masse historie som forteller oss hvorfor romerne bygde slike strukturer i Libya, men ruinene i seg selv er bare et spor fra fortiden.
Fortiden er det som har skjedd. Altså det som har eksistert, men som ikke eksisterer lengre. Det er en allmenn oppfattelse, også min egen frem til nå, at historie = fortid, men slik er det altså ikke. Historie er ikke fortid. Historie er små spor av det vi husker eller som har blitt bevart fra fortiden. Slike spor kan være brev, benrester fra en slagmark eller en loggbok. Og når man ser sammenhenger mellom disse sporene og trekker konklusjoner om hva som har skjedd eller hvordan samfunnet var, da først er det historie. Eksempelvis kan vi ta Slaget på Stiklestad. Vi har jo alle hørt om dette fantastiske store slaget hvor Olav den hellige slåss for å kristne Norge. Men var det virkelig slik det foregikk? Eller er dette en av konklusjonene man kan trekke ut ifra de sporene som finnes? Noen mener at Slaget på Stiklestad slettes ikke var noe slag, men heller mer som et slagsmål, mens andre mener at det ikke foregikk på Stiklestad, men heller bare i nærheten. Som vi ser kan man trekke ganske forskjellige konklusjoner ut av de samme sporene.

Historie derimot kan oppleves. Det er for eksempel et porselenkrus fra Pompeii, eller vrakrester fra 11 september. Det er på sett og vis et objekt som forteller noe. Enten det være seg en bok, kopp eller benrester. Det er det vi bruker for å finne ut av fortiden. En mann som tar bussen klokka 7 om morgenen til jobb vil ikke legge fra seg noen synlige tegn etter han har gått av bussen. Derfor kan man ikke kalle ham historie. Men om en jente tar bussen til skolen klokka 8 samme morgen og samme strekning. Men tar et bilde av seg selv på snapchat. Da har hun plutselig et bevis på at hun var på bussen. Da er dette bildet en del av en historie.

Hva er historiebruk? Hvis denne jenta siden blir spurt om hvor hun var på dette tidspunktet, da kan hun vise bilde for å bekrefte det. Men en historiker vil kanskje om 500 år finne dette bilde. Han vil ikke bruke det til å bevise at hun var på akkurat den bussen, men at jenter på denne tiden tok bussen. Han kan også bruke den til å si at på denne tiden fikk ikke jenter lov til å kjøre bil. Derfor var hun på bussen.

Historiebruk omhandler hvordan vi, både som samfunn og som individer anvender historie. Enten om det er på godt eller ondt. Noen vil bruke historie for å drive samfunnet fremover, noen til samholdsbygging, og noen kanskje til å svartmale andre, skape en felles fiende eller verre.
Klas-Göran Karlsson gjør derfor en forskjell på de variasjonene av historiebruk man finner, og deler det opp I følgende punkter:
• Vitenskapelig historiebruk
• Eksistensiell historiebruk
• Moralsk historiebruk
• Ideologisk historiebruk
• Politisk-pedagogisk historiebruk
• Kommersiell historiebruk
• ikke-bruk av historien

Så vårt eksempel med busskjøringen vil være vitenskapelig historiebruk, der en forsker bruker disse sporene for å finne ut noe om samfunn og verden som har vært.

Kanskje den mest tydelige formen som alle gjenkjenner for historiebruk vi kan peke på i dag, er kommersiell historiebruk. Store mengder av underholdningsbransjen bruker historie som om det var olje. Enten det er historiske drama, eller det er det rotet som History Channel har blitt, så er historie tydeligvis noe massene vil ha, og hollywood vil selge.

Et annet, men ikke like harmløst bruk av historie, er det Karlsson ville kalt ideologisk, om ikke litt moralsk historiebruk. Man ser gjerne at nasjonalisme er et politisk konsept som har kommet og gått i bølger de siste par århundrene spesielt. Oppbyggingen til 1. verdenskrig, 2. verdenskrig, og omtrent alle krigene vi har hatt siden 1900-tallet, har hatt et element av nasjonalisme og overlegenhetskomplekser.

At statsledere bruker historie, eller fabrikerer propaganda skjult som historie, er derfor ikke uvanlig for å dytte sitt eget lands posisjon i historien opp, eller svartmale “de andre” med handlinger som noen mennesker gjorde mot noen andre mennesker i samme geografiske område, flere hundre år tidligere, der ingen av datidens parter egentlig kjenner noen av konsekvensene. Slik Slobodan Milosevic gjorde da han trakk frem serbernes nederlag i slaget på Kosovo Polje 600 år tidligere, med sitt løfte om at serberne aldri skulle oppleve noe slikt i fremtiden. Hans fokus på å skille serberne fra resten av de etniske gruppene som gjorde opp befolkningen i Jugoslavia var ikke tilfeldig, og resultatet var en av de største katastrofene som har hendt på europeisk jord siden 1945.

På en litt lysere side, om man kan kalle 1. verdenskrig lys, så er det heller ingen tilfeldighet at entente-alliansen brukte palasset på Versailles for å skrive under den endelige fredsavtalen, samme sted som Prøyssen 50 år tidligere erklærte Tyskland som suveren nasjon. Så historie kan også bli brukt som en metaforisk langefinger.

 

 

Og på den tonen så vil vi forøvrig si Carthago delenda est.

Nox.